Om meg

Bildet mitt
Norway
Jeg er pensjonert lærer, bosatt på Finnskogen, nær svenskegrensa. Fagområdene er, stort sett, IKT, norsk og spesialpedagogikk. Min store interesse utenom jobben, er slektsgransking og hage, eller kanskje livet i hagen. Alle fugler og dyr som bor i eller besøker min hage. Stedet der jeg bor ligger i sone 7 på klimasonekartet, hvilket begrenser utvalget av planter som overlever her. Under tiden jeg deltok i Lærende Nettverk opprettet jeg bloggen Grue Barne- og Ungdomsskole http://grueskole.blogspot.no/

lørdag 26. september 2015

Min farmor Anne var av finneslekt

Jeg ble bedt om å skrive en artikkel til DIS-Hedmark etter at de hadde funnet min slektsblogg. Så denne artikkelen sto på trykk i DIS-Nytt 3/2015. Nå med litt tillegg i tekst og bilder.


Farmor Anne ble født på plassen Helgebergsholen i Grue Finnskog 17. mars 1864 som nummer 7 i en ungeflokk på 9. Faren, Johannes Andersen, ble født i Søndre Torgardsberget i 1819. Han giftet seg med Anne Olsdatter av slekten Mulikka, som ble født i Helgebergsholen i 1825. Johannes Andersen var kirketjener i Revholt kapell (Grue Finnskog kirke), som ble innviet 4 mars 1863, i tillegg til at han hadde husmannsplassen Helgebergsholen.

Bildet her viser antakelig min farmor Anne som ung pike. Dessverre er bildet av dårlig kvalitet da det har vært utsatt for lys.

Her et bilde av huset i Helgebergsholen der min farmor kom til verden. Som vi ser er det en røykstue. Dette huset brant visstnok ned, uvisst hvilket år. Jeg antar bildet her er fra omkring 1900.

Om farmor Annes barndom vet jeg lite, annet enn at hun hadde tre brødre og fem søstre. Men vi kan vel regne med at hun fra tidlig barndom måtte hjelpe til hjemme, i likhet med de fleste barn på den tiden. Jeg antar også at språket fremdeles var delvis finsk hjemme siden farmor snakket en del finsk som voksen etter hva som er blitt meg fortalt.

28 år gammel giftet hun seg med min farfar, Johannes Pedersen Storberget, født 6. november 1859, av slekten Navilainen iflg. Gottlund3, fra husmannsplassen Bjørsjøtorpet. Min farfar jobbet som snekker ved jernbanen og hadde tjent en del penger da han var med på å bygge jernbanestasjonene mellom Kongsvinger og Flisa. Familiehistorien forteller at da han fridde til farmor, viste han henne bankboka si. Han hadde da i 1891 kjøpt plassen Nedre Storberget for 800 kroner iflg. Grueboka – Finnskogen av Hans Marius Trøseid, og i 1892 bygde han bolighuset, først i en etasje. Men etter hvert som ungene vokste til ble huset påbygget slik bildet under viser. Under huset var det bygget en kjeller for oppbevaring av mat. I tillegg hadde huset spiskammers.
Ellers hadde småbruket, slik jeg minnes det fra min barndom, låve, stabbur, bryggerhus, stall med høyløe, vognskjul, smie, sommer- og vinterfjøs og skåle med vedskjul og et rom som ble kalt måsaskjul, der det ble oppbevart mose og løv, som også ble hakket opp til fór, samt utkjeller/jordkjeller i skråningen bak stabburet. Der ble poteter og rotgrønnsaker oppbevart.

Farmor og farfar giftet seg 26. desember 1892 i Grue kirke. Og så kom ungene på løpende bånd, tilsammen ni stykker. Først ble det tre gutter, Alfred i 1893, Peder i 1995, Julius i 1896. Deretter kom tre jenter, Anna i 1898, Bertha i 1899, Kaja i 1902 og til sist tre gutter til, Olaf i 1904, Mentz i 1905 og Henrik i 1908. «Og hadde jeg kunnet få flere da, så hadde det vel blitt tre jenter til», sa hun til min mor. Men de skulle visstnok ha vært 10, hun aborterte en gang. Kanskje var det den gang hun kom på sykehus og farfar stelte alene hjemme. Min far stjal tåteflaska fra lillebroren, men skuffelsen ble stor. Melka var sur!

Farmor pleide å reive spedbarna i et trau, slik at hun kunne bære dem på ryggen og bare legge dem ned på jordet når hun jobbet ute. Da var det også enkelt å amme dem utendørs, bare legge ungen med hele trauet til brystet.

Farfar lå borte på anlegg og farmor følte seg nok alene hjemme på gården. Nabokona var hun blitt uvenner med, grunnet hun skulle ha sverget trolldom over sauene i Nedre Storberget siden de bare døde. Overtroen
var nok stor på den tiden. Hva som egentlig hadde skjedd med sauene vites ikke. Men der var aldri sauer i ettertid, selv om de forsøkte flere ganger. Så etter fjøsstellet om morgenen gikk hun av sted en mil ned til bygda og deretter ca en halv mil til barndomshjemmet Helgebergsholen, leiende på eldstegutten, med den yngste på armen, gravid med nummer tre. Og samme veien tilbake igjen om ettermiddagen, for å rekke hjem til kuene kom fra beite i skogen. Om det var under samme graviditet hun hadde fyrt opp under bryggepanna og holdt på med klesvasken ute, vites ikke. Men i alle fall merket hun brått at tiden var inne, alene voksen hjemme på gården. Hun gikk da inn, fødte ungen, reivet og stelte den. Og deretter gikk hun ut igjen og fortsatte med klesvasken.

I 1907 var yngste bror til farfar, Julius Thorp, på besøk hjemme i gamlelandet fra USA. Han hadde fotoapparat og tok bilder av familien. Yngste datteren, Kaja, var redd for fotoapparatet og rømte til skogs så hun er ikke med på det første familiebildet. Og minstemann, Henrik, er heller ikke med. Han kom først til verden i 1908. Og alle ni ungene vokste opp.


Farmor vevde, sydde og strikket klærne til alle ungene, ofte måtte natten tas til hjelp. Farfar laget sko. Det gjaldt å være sjølberget.

Til å begynne med gikk ungene på skole i Rotneberget og om vinteren gikk farmor foran og tråkket opp veien. Men snart bygget farfar Storberget skole i yttergrensen av gården. Min far, som var nummer 7 i ungeflokken, gikk på skole der.

Jeg tror ikke vi i dagens samfunn kan forestille oss alt arbeidet som var på en gård i gamle dager, med stell av alle dyra, slakting, sylting, baking og klesvask. Sørge for tilstrekkelig fór til dyra, innhøsting, arbeid på åker og eng. Jeg forstår at min farmor må ha vært utrolig sterk. I tillegg var hun svært interessert i hagestell og sammen med datteren Kaja skapte hun en nydelig hage med både bærbusker, epletrær og masse blomster på sine eldre dager.

Siste året farmor levde var hun syk og sengeliggende. Hun døde 5. februar 1947 og ligger begravet på Grue Finnskog kirkegård. Begravelsesdagen var det minus 52 grader i Svullrya. Mor, som var Oslojente, fortalte at hun aldri hadde frosset slik. I tre dager var det blitt fyrt i kapellet, men fremdeles var blomstene på kransene helt stivfrosne.


Av slekten Mulikka iflg. http://www.askovuorinen.fi/page15.php,

Av slekten Navilainen iflg. Hans Marius Trøseid, Grueboka – Finnskogen, s.243.