Om meg

Bildet mitt
Norway
Jeg er pensjonert lærer, bosatt på Finnskogen, nær svenskegrensa. Fagområdene er, stort sett, IKT, norsk og spesialpedagogikk. Min store interesse utenom jobben, er slektsgransking og hage, eller kanskje livet i hagen. Alle fugler og dyr som bor i eller besøker min hage. Stedet der jeg bor ligger i sone 7 på klimasonekartet, hvilket begrenser utvalget av planter som overlever her. Under tiden jeg deltok i Lærende Nettverk opprettet jeg bloggen Grue Barne- og Ungdomsskole http://grueskole.blogspot.no/

søndag 8. februar 2015

Min mormor Hanna Josefine og hennes aner

Min mormor ble født i 1886 som den yngste av 5 søsken. Hennes far, Daniel Hansen, var gift 2 ganger. Med sin første kone hadde han barna, Marie (Maja) født i 1873, Lovise født i 1874 og Hans født i 1876. Oldefars første hustru døde i barselseng i 1878, etter å ha født 10 barn, hvorav bare 3 vokste opp. I 1880 giftet han seg på ny med Marie Johanson, som ble min oldemor. De fikk 2 barn, Aksel  født i 1881 og min mormor Hanna.

Daniel Hansens slekt kom fra husmannsplassen Søndre Skjeggerud, som lå ved nordenden av Sognsvannet, men ble selv født på plassen Sandås. Selve huset visstnok flyttet til Universitetet i Oslo, den gang Sognsvannet ble drikkevannnskilde. Men grunnmuren står igjen på plassen. Hans far, Hans Danielsen, var skomaker. Moren, Leene Maria Hansdatter, ble født 10. april 1812, og døpt 6. mai 1812 i Gamle Aker. Foreldrene var Hans Børresen, som var skredder for garnisonen på Akershus, og hustru Ingeborg Halvorsdatter. 

Selv utdannet Daniel Hansen seg til smed og jobbet store deler av sitt liv på Myren verksted i Oslo. Hans slektsgren av en lang rekke Daniel og Hans kan jeg følge tilbake til Hans Guttormsen, som ble født i 1741, og som jeg finner bosatt på plassen Teien da sønnen Daniel blir døpt i Gamle Aker kirke i 5. juni 1775. Om denne delen av slekten, bosteder, levekår etc. kan man lese om i boka "Stedet hvor alle trives, Sognsvann og omegn", skrevet av Tor Børsting og Bodil Moum Børsting. Her en lenke til boka, som er digitalt lesbar på Bokhylla.no på Nasjonalbiblioteket. Der finner man også hele slekten listet opp. 

Men opprinnelig kom Hans Guttormsen og Anne Gunnesdatter fra Norderhov i Buskerud der Hans Guttormsen Aasa ble døpt i Norderhov hovedkirke 31. mars 1741 og Anne Gunnersdatter Svarverud ble døpt i den samme kirken 9. mars 1738. De giftet seg 2. januar 1766. Og den første Hans jeg finner i familien er Hans Aasen, som døde ca 1709, farfar til Hans Guttormsen og far til Guttorm Hansen, som ble født i 1710, moren Kari Rasmusdatter står oppført som enke ved sønnens dåp 9. april 1710. Guttorm Hansen var gift 30. desember 1737 med Eli Povelsdatter, døpt 14. mars 1706, foreldre Povel Hytta og Marte Knutsdatter. Antakelig er dette så langt som jeg klarer å komme bakover i slekten. 

Min oldefar Daniel Hansen, født 1840, var 7-diakon i Den Katolsk-Apostoliske Kirke som lå i Thor Olsens gate.Der hadde han, utenom å delta i kirkens ritualer, ansvaret for fattige og syke medlemmer, samt kirkens finanser.  Alle barna ble døpt i denne kirken, noe som har lettet slektsgranskingen av denne delen av slekten. Jeg har nylig mottatt en bok, «Notes on the history and ministers of the Catholic Apostolic Church in Norway”, skrevet av Edwin Diersmann, der også min oldefar er nevnt.

Oldemor Marie tilhørte også denne kirken, men i avdelingen i Drammen, der hun hadde huspost på Strømsø. 26 år gammel kom hun som arbeidsinnvandrer hit til Norge. Opprinnelig kom hun fra Alster sogn utenfor Karlstad i Sverige, der hun ble født på Koltorpsøn i 1845. Hennes familie var opprinnelig vallonere, noe jeg har fått godkjent av Arkiv Digital i Sverige på bakgrunn av at slekten flyttet mellom ulike plasser i området tilhørende svenske jernbruk og av navnet Koltorpet på plassen, der hennes far eide huset de bodde. 
En tilleggsopplysning, som også hadde stor betydning for å fastslå at de opprinnelig var vallonere, var at min oldemor kunne falle i transe i kirken og snakket da et språk, som prestene her i Norge tok for å være tungetale på et språk de forsto, latin. Det var deres eneste forklaring på at en bondejente fra Sverige snakket noe som lignet latin. Det er langt mer nærliggende å tro at det var barndommens språk, vallonsk, hun snakket. Jeg antar at slekten her opprinnelig var kullbrennere, noe de fleste immigrantene fra Vallonia til Sverige var.. At familien hadde vallonske aner ble min mor fortalt en gang hun var på besøk hos sin tremenning Eva B. Tjäder i Karlstad, datter av Edvin Iversen, søskenbarn til Hanna og Aksel, og barnebarn av oldemor Maries søster Emma, der hun traff flere andre etterkommere av oldemor Maries familie. Kan i samme forbindelse nevne at Edvin arbeidet som brannmann på Grønland brandstasjon, der Eva vokste opp. Hun skrev for noen år siden en artikkel i St. Hallvard, tidsskriftet til Oslo Byes Vel, om faren og Grønland Brannstasjon. 
Min oldemor Marie sitter helt til høyre ved bordet. Og jeg antar jenta i lys kjole, som står ved siden av,
er min mormor Hanna. Bak dem står Maries yngste søster, Emma. Bildet er tatt i hagen i Vossegaten 22 på Torshov.
Familien var bosatt i Vossegaten 22 på Torshov, der mormor vokste opp.  Uvisst hvilken skole hun gikk på de første årene, antakelig Sagene skole, men vet at hun gikk på Lilleborg skole etter at den sto ferdig i 1898. Men det var nok på Sagene skole hun gikk da hun hadde blitt kastet på gangen og løp hjem uten yttertøy, tydeligvis meget forurettet og kanskje med god grunn. Oldemor Marie, stor og ferm, fulgte henne tilbake til skolen og lærerinnen fikk visst gjennomgå, som hadde satt hennes lille datter ut på en kald gang midtvinters.

Mormor fortalte at om vinteren akte de i Tverrbakken, en ganske bratt bakke ned mot Vossegata. Der fikk de noen ganger noe hun kalte "tussebitt". Det kjentes da akkurat ut som noen beit en i beina. Og merkverdig nok, på leggen var det da røde merker som etter to små "tenner", som regel hovnet det litt opp og hun pleide å få grøtomslag på beinet. Man kan undre seg over hva dette egentlig var, hoggorm kunne det i alle fall ikke være, midt på vinteren...

Min mormor var også livredd både kuer og hester, noe som må ha vært plagsomt boende i en gård der det i hennes barndom var både stall og fjøs med kuer og hester. Mange år senere var hun på besøk hos sin kusine Sigrid i Hov i Land. En gang vandret de over et jorde, etter å ha klatret over et gjerde, der mormor bare så vidt klarte å komme seg over. Hun var ikke lenger så ung, kusinen Sigrid var gift og mormor var 20 år eldre enn henne. Da får de brått se et par hester beitende ute på jordet. Sigrid snur seg for å se etter sin kusine Hanna og får se at hun spretter over det samme gjerdet hun tidligere hadde strevd seg over. 

Er også blitt fortalt at mormor var veldig glad i meierismør. En gang hadde hun skåret av en brødskalk, hulet ut denne og fylt med smør. Så skar hun en tynn brødskive som hun la over og smurte tynt med smør på denne da oldemor Marie kom ut på kjøkkenet. "Men du må da ta skikkelig med smør på, jenta mi" sa hun, grep kniven og brødet og smurte tykt på med smør. Og min mormor Hanna fortalte senere at hun var livredd for at brøddelene skulle skli fra hverandre slik at alt smøret inne i skalken skulle komme til syne. 

Min mormor Hanna var en herlig person, full av latter, med sort hår og brune øyne. Hun var meget musikalsk, spilte både gitar og piano og hadde en nydelig sangstemme, som hun hadde arvet etter sin mor, som var forsanger i kirken. Som ganske liten ble min mormor fanget opp et godt stykke hjemmefra, på vei til slottet. Hun hadde tenkt seg til kong Oscar for å spørre ham om han ikke kunne gi henne et piano.Fremtredende personer, som hadde hørt henne synge, ville at hun skulle ta sangtimer for å utvikle stemmen videre, noe faren, som var sterkt religiøs, nektet. 

I stedet ble det til at hun 15 år gammel  ble satt i huspost, en form for utdanning for å lære seg husstell og pene manerer den gang. Minnes mamma fortalte at mormor havnet hos et ungt religiøst par, som alltid lå på kne og ba ved ektesengen.  Mormor skulle servere kaffe på sengen og glemte stadig dette, slo opp døra rett i hælene på det knelende paret.

I samme huspost nevnte hun at  hennes mor pleide å bake brød, og hun fikk da jobben med å gjøre det samme. Men hun hadde bare sett moren bake, aldri deltatt selv. Så da hun skulle velte deigen ut på bordet var den alt for tynn og rant utover og ned på gulvet.  Mormor sa intet om dette til herskapet, bare skuffet deigen opp igjen i trauet og hadde i mer mel. Og brødene smakte visstnok kjempegodt, men selv ville hun ikke spise dem, påsto at hun likte best kjøpebrød.

Minnes også å ha hørt at hun hadde huspost, kanskje hos samme paret, da oldemor Marie, stor og tykk, løp etter toget, som kjørte fra henne og ropte «Vent!» Mormor ble skikkelig flau, for hun hadde et godt øye til stasjonsbetjenten der.

Har også hørt et par historier fra den gang hun besøkte sin tante Emma, Maries yngre søster, som da bodde i Skien. Emma hadde gris og selvsagt klarte min mormor å slippe ut grisen, som de hadde et svare strev med å fange igjen. På loftet der i Skien så min mormor et svart slør som svevde oppe i lufta. Hun forsøkte å få tak i sløret, men det gled hele tiden unna. Vel nede i huset igjen fortalte hun om  dette til sin tante Emma, som ble likblek. "Det er en som skal ha hengt seg der oppe på loftet en gang", fortalte tanten. 


Etter hvert møttes min mormor og morfar, men det får bli et annet blogginnlegg.

Klipp fra forum hvor jeg har fått hjelp, dessverre har jeg bare kopiert, ikke lagt lenke til dette i sin tid: 


Här finns namnen "Koltorp" och "Koltorpsheden". Dessa verkar gälla samma plats. Vi har även namnet Kolaretorp som verkar vara en skriftform och inte uttalat i vardagslag. Koltorp (känt år 1690), Koltorpsheden finns på ekonomiska kartan. 

Koltorpön borde ligga nära Koltorp, alternativt vara samma plats. Uttal Koltorpön dialekt "Költörpöa" eller "Kötörpöa", skriftform "Koltorpsön". Benämns som avsöndring, avstyckning (min tolkning av "avs"). Platsen ligger under herrgården Allström som är känd sedan 1300-talet i varje fall (1326). 

Värmlands Släktforskarförenings ortregister ger uppgift om ett "Kolaretorp" som inte var skattlagt. Det nämns som torp och var av frälsenatur. Torpet var frälsejord och inte skattejord. Det tillhörde alltså någon adlig person eller en oadlig person med rätt att besitta adelsjord. Det sista infördes efter kung Gustav III:s reformpaket (vilket var en av anledningarna till att en grupp inom adeln lät mörda samma kung´några år senare). 
Ju längre in på 1800-talet vi kommer, desto fler icke-adliga kommer över frälsegods i Sverige. År 1901 avskaffar den svenska riksdagen den urgamla distinktionen mellan frälse-, skatte- och kronojord i Sverige och jordnatur upphör därmed att vara ett juridiskt begrepp. 

Koordinater över var Koltorpsön ligger saknas tyvärr i föreningens ortlista. 

Mvh Björn 

http://www.varmlandsrotter.se/varmland/s-alster-ortnamn-allstrom.htm

(Meddelandet ändrat av Sone 2013-03-18 10:16)


Alstrom 1 fr. - (in) Alstremsrudhum 1326 dipl, ? Alstrem 1348 dipl, Alstrem 1433 dipl (Alstremaquern 1433 dipl). - Alstrom 1540, Alström 1542 1551, Allström 1546 1877, Alster 1548, Alstrom 1572 1581, Alstrum 1590 1725 jb. - Alstrom 1721 kb, Alstrum GS, Allstrum 1810t. 1840t. lh. ~ 1540 upptages en gård (ä. jbr frälseh. 1 mtl), vartill i senare tid kommit ett torp (Kolaretorp), betecknat med nr 2 men genom kammarkollegii beslut 22/2 1916 uteslutet ut jb. Gårdsnamnet är troligen en förkortning av det äldst uppträdande (in) Alstremsrudhum 1326, där f. leden är gen. av socknens fsv. namn Alstrem och s. leden pl. av rudh eller rudha 'röjning'. Formen Alstrem1348 avser möjligen socknen. Formen Allström beror på missuppfattning men har på jordägarnas begäran bibehållits. (Dessverre minnes jeg ikke hvorfra jeg har klippet dette eller om det var et bilag i mail.)

Koltorpet tilhørte herregården Allstrum i Värmland. Såvidt jeg har forstått tjente min oldemor på gården før hun reiste til Norge. Uvisst om det var der hun kom inn på kjøkkenet, der de sant rundt bordet og spilte kort. Under bordet så min oldemor en stor svart hund liggende. Familiehistorien forteller at hun spurte: "Hvem er det som eier den svarte hunden under bordet?" hvorpå det lød et sus og bikkja forsvant. Og alle trodde at det var fanden selv som hadde ligget under bordet der det foregikk pengespill med store summer. 

På YouTube fant jeg en video som viser Alstrums herrgård Undres om det så slik ut der den gang min oldemor Marie tjenestegjorde der som ung jente. 





Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar