Om meg

Bildet mitt
Norway
Jeg er pensjonert lærer, bosatt på Finnskogen, nær svenskegrensa. Fagområdene er, stort sett, IKT, norsk og spesialpedagogikk. Min store interesse utenom jobben, er slektsgransking og hage, eller kanskje livet i hagen. Alle fugler og dyr som bor i eller besøker min hage. Stedet der jeg bor ligger i sone 7 på klimasonekartet, hvilket begrenser utvalget av planter som overlever her. Under tiden jeg deltok i Lærende Nettverk opprettet jeg bloggen Grue Barne- og Ungdomsskole http://grueskole.blogspot.no/

tirsdag 26. mars 2013

Finneinnvandringen


Terrenget på vår nordlige halvkule, med løse jordarter, isskurte og glattslipte svaberg, sjøer, elver og kystformasjoner, er for en stor del resultat av isens og smeltevannets omformende krefter. Grus- og rullesteinsåser ble dannet der hvor smeltevannselvene fra isens sentrale deler munnet ut ved iskanten. Vi kan se tydelige spor etter istiden her i vårt landskap, med morener, isskurte knauser og flyttblokker. Isen, som kunne være opptil flere kilometer tykk, slipte og knuste fjellgrunnen som en kjempeskrape. Det knuste steinmaterialet lå igjen som et ujevnt moreneteppe etter at isen hadde smeltet. Av fjellet ble det dannet en karrig og steinete jordbunn. Her på Finnskogen er skogområdene fylt av kantete moreneblokker og graver vi litt i grunnen, ser vi den findelte morenesanden. Vi ser også store steinblokker liggende i terrenget. Dette er flyttblokker, som ble ført med isen over lange strekninger, innefrosset i isfjell eller båret oppe av det glidende isdekket.
Taigaen er det jakustiske navnet på barskogsbeltet, som strekker seg fra Stillehavet i øst til Atlanterhavet i vest. I dette barskogsbeltet er klimaet kaldt, med store temperaturforskjeller etter årstidene. Finnskogen er en del av taigaen, her kan temperaturen falle helt ned til nærmere -50 grader, mens somrene kan være skikkelig varme. Men som regel ligger vintertemperaturen mellom 10-30 minusgrader, og sommerstid 15-30 plussgrader.
Her er dype skoger med gran og furu, ispedd noe løvskog, med myrer, tjern og sjøer, bekker og elver. Stillheten er uendelig, bare avbrutt av fuglelåter. Og kommer du opp på en åsrygg og ser utover, forstår du virkelig uttrykket "de sju blåner" for her kan du se mange flere enn sju. Blå himmel speiler seg i stille tjern, fisken vaker, og du hører insektene summe. Solnedganger er ubeskrivelige, stemningen blir trolsk i halvmørket. Det lukter friskt av skog, bær og blomster. Ingen forstyrrende eksos som i byene, eller gjødsellukt som på flatbygda. I skogene finnes masser av blåbær og tyttebær, bringebær og molter. Om høsten blir skogen full av deilig matsopp, og om vinteren er snøen bare ren og hvit, selv inne i bygda.
I dette landskapet er det et variert dyreliv. Rådyr og elg, grevling, hare, rev og gaupe holder til her. Bjørn er sett vandrende over jordene, og ulven ser man spor etter, den følger elgtrekkene. Er man heldig kan man også høre ulvehylene om natten. Her er mye skogsfugl, og et yrende liv av småfugler.
På 1500- og 1600-tallet ga finner fra Savolax og Tavastland seg på vandring for å finne nytt livsgrunnlag, grunnet krig og hungersnød. I de store skogene ved grensen mellom Norge og Sverige fant de et landskap, som lignet det de hadde forlatt, med vidstrakte skoger, rikt dyre- og fugleliv og gode fiskevann. Vi kan ennå finne spor etter de finske innvandrernes bosettinger, med svedjebruk og tjærebrenning. Største delen av den nålevende befolkningen kan spore slekten helt tilbake til de første finner. Fremdeles brukes finske matretter og finske stedsnavn er det fremdeles mange av.
De første finner som slo seg ned i dette landskapet, valgte steder som egnet seg for svedjebruk. Det vil si at det måtte være fortrinnsvis granskog, som de kunne svi ned, for å så sitt rugkorn i den varme asken. Til å begynne med flyttet de omkring, etter som de trengte nye steder å så rugen, men etter hvert dannet det seg faste boplasser, og i dag ser vi at brukene, som er ryddet, ligger spredt rundt omkring langt inne i ville skogen, med nærmeste nabo langt unna. Mange av disse brukene er idag fraflyttet, men endel er ennå bebodd. Vi ser også at entusiastiske bymennesker, som ønsker å komme bort fra byens kjas og mas, bosetter seg her.
På Wikipedia kan du lese nærmere om svedjebruk.

mandag 18. mars 2013

Den Katolsk-Apostoliske kirke i Thor Olsensgate


Den gang jeg begynte med slektsforskning fikk jeg tak i mikrofilmkort over kirkebøkene fra Den Katolsk-Apostoliske Kirke. For å lese dem måtte jeg sitte ved en spesiell maskin på biblioteket. Min oldefar, smeden Daniel Hansen, var "syvdiakon" i denne kirken, ifølge min mormor. Han hadde ansvaret for tienden, som kom inn og utdeling til kirkens trengende. Mikrofilmkortene omhandlet kirkebøkene fra menighetens oppstart og fram til omkring 1920. Senere er kirkebøkene skannet og kan nå leses inne på Digitalarkivet.no. Daniel Hansen og hans første hustru, Caroline Marie var blant de første som meldte seg inn. 


Denne kirken er nå nedlagt for mange år siden, men kirkebygget ligger fremdeles i Thor Olsens gate i Oslo, Den ble i en periode brukt som lagerlokale, men huser nå Den Gresk-Ortodokse kirke. Jeg har interiørfotografi av kirken innvendig, fra den gang den var nybygd. Den oppsto som et dissentersamfunn, men tilhørte senere statskirken her i landet. Men liturgien var endel annerledes, mer lik hva jeg opplevde i Den Engelske Kirke i Oslo senere. Man ser blant annet at det er kneleskamler foran hver benkerad.
Jeg ble døpt i denne kirken, og mottok nattverden der første gang da jeg var 5 år gammel. Av de gamle kirkebøkene ser jeg at dette var vanlig praksis her. 

Det står her at kirken i Oslo opphørte i 1937, men det kan ikke stemme. Jeg selv ble døpt her i 1946. http://www.lokalhistoriewiki.no/index.php/Den_katolsk-apostoliske_kirke

Jeg har nå funnet noe mer informasjon i Tobias på byarkivet.oslo.kommune.no: «Et samfunn som ble helt borte er den katolsk apostoliske kirken. Fram til århundreskiftet var det en voksende menighet i Kristiania, og kirkebygget i Thor Olsens gate var blitt innviet i 1891. Samfunnet hadde også menigheter i Bergen, Stavanger, Kristiansand, Larvik og Drammen.

De "katolsk apostoliske" var imidlertid overbevist om at endetiden var nært forestående, og den var også organisert med det for øye. Når så tiår på tiår gikk uten at verden gikk under, raknet organisasjonen. Kirken i Thor Olsens gate ble lenge brukt som lager inntil det for omlag ti år siden ble solgt til den gresk ortodokse menigheten."

Legger ved en lenke til et bilde av kirkeinteriøret sett fra alteret, her er lite forandret fra slik jeg husker det. Selv lysekronene er slik jeg husker dem.

Jeg selv mener imidlertid å huske hva min bestemor Hanna fortalte meg om hvorfor menigheten ble nedlagt.  Prestene måtte være spesielt kallet for å overta dette verv.  At da ingen følte seg spesielt kallet kan også være en grunn til at samfunnet døde ut.  Kirken var fremdeles i drift da jeg ble konfirmert i 1960, men jeg valgte selv å konfirmere meg sammen med mine venner i kirken der jeg bodde.  Men jeg husker at min mor og jeg var i kirken i Thor Olsens gate den gang for å få ny dåpsattest, da den opprinnelige var forsvunnet. Kopien av dåpsattesten min ble utstedt av kirkens forstander, hvilket skulle tilsi at kirken fremdeles eksisterte. Ifølge ovenstående som er uthevet, ble kirken innviet i 1891.  Imidlertid viser kirkebøkene at min oldefar giftet seg i denne menigheten så tidlig som i 1880, så jeg antar at det var dette spesielle kirkebygget som ble innviet, men at selve kirkesamfunnet er endel eldre.  

http://www.denstoredanske.dk/Sprog,_religion_og_filosofi/Religion_og_mystik/Sekter_og_kirkesamfund/den_katolsk-apostolske_kirke


tirsdag 19. februar 2013

Finnskogen - Vålberget

Stedsnavnet Vålberget er norsk. Førsteleddet vål er et kjent ord i distriktet og betyr en haug av kvister, greiner og mindre trestammer. Finnene hadde sitt eget navn på gården. Det var Mulikkala, Mulikkas boplass, fordi rydningsmannen var av slekten Mulikka.
Vi regner med at ved siden av Løvhaugen var Vålberget det første stedet i Grue der finske innvandrere slo seg ned. Trolig kom Steffen Mulikka til Vålbergskogen en gang bortimot 1630.
Det offisielle navnet Vålberget er trolig mye eldre enn finneinnvandringen og gården. Ødemarksområdet som fra 1600-årene ble Finnskogen var kjent og til dels brukt både av nordmenn og svensker, og da hadde de bruk for stedsnavn.
Inntil auksjonen i Det Ankerske Fideikomiss' bo, hadde brukerne vært leilendinger, men da ble Østre Vålberget solgt til Pål Olsen for 639 spesiedaler.
I 1865 var det 3 hester, 18 kuer, 28 sauer, 8 geiter og 3 griser på gården. Såmengden var 3/8 tønne rug, 1 tønne bygg, 8 tønner blandkorn og 16 tønner poteter.
Våningshuset er fra 1889, et stabbur er fra 1800 og et annet stabbur er fra gårdens eldste tid.

Min ane Henrik Steffensen Mulikka ble i 1673 født i Vålberget.

Finnskogen - Tvengsberget

Når en ferdes langs riksveien mot Sverige på sørsiden av sjøen Røgden, kan en ikke unngå å legge merke til en gård med dominerende beliggenhet på nordsiden av sjøen. Det er Tvengsberget, som ligger under berget ved samme navn, som stiger 447 meter over havet og 167 meter over Røgden. Navnet kommer etter all sannsynlighet fra det gamle navnet på Stor-Røgden, som trolig var Tvengr, som betyr "den ihopklemte sjøen"
Fra ca 1270 er det bevart et stedsnavn, lest som Frengsendi, etter en grenseoppgang mellom Norge og Sverige. Navnet gjelder den sørøstre (svenske) enden av Røgden. Odd Træffen har i Årbok for Glåmdalen 1960 påpekt at ordet er feillest. I virkeligheten står det Tvengsendi i håndskriften. Sjønavnet er også bevart i navnet på den nordvestre vika av Røgden, Tvengsvika. Men så sent som i 1976 gjentas det i Norsk Stadnamnleksikon den gamle påstanden om at Røgden tidligere har hatt navnet Frengr.
Da finnene kom til traktene ved Røgden i første halvdel av 1600-årene, var stedsnavnene med tveng- flere hundre år gamle, og finnene overtok det norske navnet på berget. Noe ekte finsk navn har visstnok aldri eksistert, da den finske varianten Venkperi er en gjengivelse av det norske navnet, slik det ble uttalt av finner.
Den første boplassen i Tvengsberget lå lenger oppe i bergesida enn der gården idag ligger. Men muligens kan også plassen Gammeltorpet være der gården lå tidligere. Men det tok sikkert ikke mange årene før gården fikk den beliggenhet den har idag.
Rydningsmannen i Tvengsberget var Ole Pedersen  Räisäinen fra Løvhaugen, en sønn av Peder Larsen Räisäinen, som ryddet Løvhaugen. En soldatfortegnelse fra 1697 omtaler imidlertid Tvengsberget som en "finnehytte". Muligens ble Tvengsberget i mantallet fra 1700 fremdeles regnet som en del av Løvhaugen.
Bolighuset på gården er fra 1961 og er bygget sammen med røykstua fra 1866, en av de ytterst få røykstuene som er bevart på Finnskogen. Den boligdelen som ble revet i 1961 for å gi plass til nybygget, var eldre enn røykstua, og deler av den var bygd i slutten av 1700-årene. To stabbur er fra 1800 og 1880, mens et eldre stabbur hadde årstallet 1710.

Mine aner bodde her fra ca 1685, da Peder Olsen Räisäinen ble født her og til Anders Olsen Mulikka i 1792 giftet seg med Anne Andersdatter og flyttet til Kirkesjøberget. 

Finnskogen - Rotneberget

Gårdsnavnet Rotneberget, berget ved Rotna, elva som renner gjennom Svullrya på sin vei til Sverige, er ikke vanskelig å forstå. Antakelig er dette det første berget som ble bebodd langs elva, og som derfor har fått navn etter den. Helst har det vært seterdrift her. I 1600-årene ble Rotneberget regnet som endel av Bårderud seterskog.
Den første kjente bruker en av boplassen finner vi i finnemantallet fra 1686. Lars Larsen kom hit i 1682 etter det han opplyste på tinget i 1686. Han var født ca 1626 i Âppelbo socken i Dalarna av svensk mor og finsk far. Lars skulle bo i Rotnebergsætra fordi landherren Arne Grinder trengte noen til å passe hestene han hadde på beite der, og som kunne bli stjålet av finner fra Sverige. Som vederlag for plassen arbeidet Lars 3-4 dager i året hos Arne. Lars søkte til kirke, men betalte ikke skatt.
Fastboende folk var det i Rotnebergsætra fra 1682, men dette ble ingen varig bosetting. Trolig var det seterdrift igjen i mange år. Det var først i 1730 at ryddingen av plassen tok til og Peder Steffensen Navilainen regnes som rydningsmannen. Han kom hit fra Løvhaugen og var gift med Ingrid Olsdatter Räisäinen fra Pekkola på Løvhaugen. Disse var mine aner.

Finnskogen - Pekkola

Etter at rydningsmannen Peder Larsen var død, ble det 2 bruk på Løvhaugen. Det opprinnelige bruket ble kalt Pekkola etter Pekka, det finske navnet for Peder, og det nye bruket fikk navnet Anttila etter sønnen Antti, det finske navnet for Anders.
Tomas Pedersen overtok bruket etter faren ca 1670. Tomas var født etter at foreldrene kom til Løvhaugen. Trolig døde han i 1692, for da ble det betalt klokkeringing i Grue ved Tomas Pedersen finnes begravelse. Sønnen Ole Tomassen overtok bruket etter farens død. I 1700 var Pekkola på 3 lispund skyld. Etter Ole Tomassen ble Pekkola for en tid delt i 2 bruk, da han hadde vært gift 2 ganger, og eldste sønn fra hvert ekteskap overtok hver sin del av bruket.
Men Anders Olsen, den eldste sønnen, døde uten livsarvinger, og hans del av bruket tilfalt derfor brorsønnen, Ole Danielsen, slik at Pekkola i 1765 igjen ble samlet til et bruk.
Fra 1836 var det igjen 2 brukere av Pekkola idet Peder Olsen og Daniel Danielsen fikk leilendingskontrakt på 1/6 hver av hele matrikkelgården Løvhaugen av patron Norström. Kontraktene gjaldt for levetiden. Det kan tenkes at delingen hadde foregått tidligere, for Peder Olsen blir kalt leilending og gardmann allerede i kirkeboka i 1820-årene. Disse to var de siste brukerne av Peder Larsen Räisäinens slekt.
Pekkola ble solgt til Hallgrim Evjen i 1867 og dermed var bruket igjen lagt inn under det store Løvhaug-godset. Pekkola ble ikke med i den nye matrikkelen fra 1886. Men hovedbygningen på Pekkola står fremdeles og har inntil 1976 vært i bruk som bestyrerbolig for Løvhaug-godset.

Finnskogen - Pakkola

Av de 3 gamle brukene på Løvhaugen er Pakkola det yngste. Så sent som i år 1700 var det bare 2 bruk, men vi kan regne med at det tredje ble tatt opp nokså snart etter dette.
De 2 eldste brukene fikk navn etter personer, men slik var det ikke med Pakkola. Her har førsteleddet av navnet sammenheng med naturforholdene. Førsteleddet kan være pakka og kan komme av at finnene uttalte det norske ordet bakke som pakke, idet ordet pakka ikke finnes i finske ordbøker, og må derfor være et låneord fra skandinaviske språk. Navnet betyr da bakkestua eller bakkebruket. En annen opprinnelse, som kanskje er mer sannsynlig, er at Pakkola kan være identisk med det finske substantivet pakkula, som betyr knøl, knoll eller kul.
Den første brukeren i Pakkola var Pål Matisen, en sønnesønn av rydningsmannen i Løvhaugen, Peder Larsen Räisäinen.
I 1865 var Pakkola det største bruket på Løvhaugen. Bruket hadde da 2 hester, 17 kuer, 30 sauer, 23 geiter og 3 griser. Såmengden var 2 1/2 tønne bygg, 2 1/2 tønne blandkorn,
1 tønne havre, 1/4 tønne erter og 15 tønner poteter.

Finnskogen - Østre Sollia

Sollia er første gang nevnt i kirkeboka i 1762. Dersom vi antar at Sollia er samme plassen som Sandersætra, kan rydningsmannen Ole Henriksen, som levde fra ca 1713-97, ha vært her fra 1758. Det er det senere Østre Sollia som er den opprinnelige plassen.
Plassen hadde i 1865 1 hest, 4 kuer, 3 sauer og 6 geiter. Såmengden var 1/2 tønne bygg, 1 tønne blandkorn, 1/2 tønne havre og 2 tønner poteter.
De gamle husene i Østre Sollia skal være godt bevarte og ganske komplette. I bolighuset har det vært røykstue.

Finnskogen - Løvhaugen

Peder Larsen Räisäinen, som bosatte seg på Løvhaugen i 1624, iflg. Erik Pontoppidan, regnes som finneinnvandringens far i Grue og på Østlandet i det hele tatt. Han skal ha vært den første finnen som slo seg ned i skogene på norsk side av grensen. Dette var skog som tilhørte Kongen på den tiden, og Peder Larsen fikk bygselbrev av fogd Christen Jensen. Peder arbeidet seg opp og ble velstående. I 1657 hadde han 5 hester, 16 kuer, 6 geiter, 16 sauer og 3 griser, og 10 år senere sådde han 6 tønner korn.

Finnskogen - Kirkesjøberget

Første gang det fortelles om bosetting ved Kirkesjøen er i finnemanntallet fra 1686. Lensmann Arne Grinder hadde leid finnen Steffen Olsen Kossmann, på finsk Kuosmainen, til å bo ved denne sjøen, som var gården Grinders fiskevann. Steffen skulle ta vare på fiskeriet, seterskogen og fehavna, slik at disse herlighetene ikke ble overtatt av finner fra Sverige. Steffen hadde føde og opphold hos lensmannen, og han betalte ikke skatt. Han bodde her med kone og barn.
Etter dette hører vi ikke om noen bosetting her før 100 år senere, og det er usikkert om denne tidlige bosettingen var på samme sted som det senere Kirkesjøberget.
Henrik Pålsen fra Askosberget, som levde fra 1749-92 må ha vært rydningsmannen. Han flyttet hit etter at kona Lisbet Nilsdatter, som var født i Hokåssæteren i Brandval, døde i 1787. Like før jul 1792 gikk Henrik Pålsen gjennom isen i Kirkesjøen og druknet.

Min tippoldemor Ingeborg Andersdatter Mulikka ble i 1796 født i Kirkesjøberget. Foreldrene var Anders Olsen Mulikka og Anne Andersdatter. 

Finnskogen - Kalneset

Etter at Steffen Mulikka hadde bosatt seg i Vålberget, gikk det ca 80 år før sønnesønnen Henrik Steffensen begynte å rydde den neste gården i Vålbergskogen. Gården fikk navnet Kalneset, og ble ryddet i det første tiåret etter 1700.
Kalneset ligger ved riksveien til Sverige, oppe i åssiden, med utsikt over sjøen Røgden. På midten av 1700-tallet ble gården igjen delt i 2 bruk. Den eldste sønnen Henrik fikk fradelt den vestre parten, som i dag er kjent som vestre Kalneset, mens Matis Henriksen, sønn av rydningsmannen, fortsatte å bruke østre Kalneset.

Min tipptippoldefar Steffen Johansen Mulikka ble i 1770 født i Kalneset.

Finnskogen - Helgeberget

Følger vi veien sørover fra Grue Finnskog kirke og Svullrya, kommer vi til Helgeberget. Helgeberget grenser i nord mot Revholtet, i øst mot Vålberget, i sør mot Furuberget og mot vest til Vollerskogen. Det finske navnet på gården er Heljamäki, og gården ligger i nærheten av sjøen Helgen, og man må anta at den har tatt navnet etter denne, men vi vet ikke om dette er et navn Gottlund satte på stedet, eller om det var dette navnet de finner som slo seg ned der, brukte. Stedet ble tidligere brukt som seter under Skjelver gård, og ble ikke ryddet som gård før ca 1757, da Peder Eriksen fra Revholtet kom hit og begynte å rydde seg ny gård.

Min tippoldefar Johan Steffensen Mulikka ble i 1793 født i Helgeberget og også hans datter, min oldemor Ingeborg Johansdatter, mor til min farfar Johannes Storberget.

Finnskogen - Bråten

Det finske navnet på gården er Aho, som betyr Bråten. I papirer fram til litt inn i 1800-årene kalles Bråten for Røgdeby, men muligens har dette aldri vært annet enn et papirnavn, uten bruk blant almennheten. Vi kan iflg. kirkeboka gå ut fra at Bråten ble ryddet rundt 1760 og rydningsmannen var Ole Steffensen av slekten Mulikka, som levde fra ca 1734-1811. Bråten ligger i skråningen mot sjøen Røgden ved riksveien til Sverige.

På midten av 1700-tallet ble Kalneset delt i to gårder. Bråten var den delen Matis Henriksen Mulikka holdt igjen etter delingen og som ble overlatt til sønnen Johan Matisen Mulikka. Dette er mine aner.