Min barndoms Kampen

Jeg er såkalt fredsbarn og vokste opp på øvre Kampen i Oslo fra slutten av 40-tallet og bodde der fram til 1968. Verden den gang var ganske annerledes enn i dag. Fram til 1960 var det blant annet nesten ikke privatbilisme i Oslo. Dette gjorde at gater var ganske trygge lekeplasser, man visste stort sett hvilke biler som passerte, og til hvilket tidspunkt. Biler brukte kjettinger vinterstid, så gatene var sjelden strødd, med unntak av når det var bare blanke isen. Dette resulterte i at vi ungene hadde supre akeforhold i gatene vinterstid, og jeg pleide da å ake på rattkjelke fra porten i Sørumsgaten, hvor jeg bodde, nedover Norderhovsgaten, svingte så til høyre ned den lille stumpen av Kampensgate mot Brinkensgate, og fortsatte nedover der til jeg endte ut omtrent der Tøyen senter ligger nå. Når man ser de samme plassene idag, virker det ganske utenkelig. Var det kommet nysnø, laget vi engler i snøen og lekte ringsisten midt i Norderhovsgaten.
Dette var også før brøytekanter ble fjernet maskinelt, slik at det var mulig for barn å bygge store snøhuler inne i brøytekantene. Tiden var et eldorado for barn. Går jeg i de samme gatene i dag, er det knapt et barn å se ute. Vi lekte vel 10-20 barn sammen.
JULA

Juleforberedelsene den gang var full hovedrengjøring i hele huset, og det skulle være minst 7 slag med kaker i bokser. Viktigst var smultringer og fattigmann hos oss, jeg glemmer aldri lukten av den fettbaksten. Så var det å lage i stand all julematen, det pågikk i flere dager og juleaftens formiddag snittet og kokte min far surkålen, det var hans jobb. Juletre og julenek ble kjøpt inn, vi handlet alltid det i hagen der hvor duehuset står i Nannestadbakken. Og så var det jul. Og jeg kunne nesten ikke vente til vi fikk spist opp maten, pakkene under treet var meget fristende. Eneste triste var at jeg var den nærmeste familiens eneste barn i Oslo, så når bestevenninnen Solfrid ikke var hjemme, og det hendte titt og ofte, for der var familien stor, så ble det kjedelig for et enebarn. 
Bildet over er tatt før min tid ser jeg. Blendingsgardiner for vinduet viser at det er fra krigens dager. Vi ser fra venstre min onkel Osvald, min bestefar Alfred, min mor Oddny og min far Olaf. Mine foreldre giftet seg i 1940. 
FYRING
Vi hadde ovner i leiligheten, som måtte fyres opp vinterstid, koksovner. En sammenkrøllet Aftenposten i bunnen og koks ovenpå. Det ble godt og varmt, husker jeg. Men støvet fælt. Koksen ble oppbevart i uteboden, og måtte bestilles hos Ved- og kokshandleren. Streng beskjed fra mamma: "vi betaler først når han kommer med koksen, ellers får vi den aldri". Koksen kom i sekker oppå en lastebil, og sjåføren bar sekkene inn på ryggen og tømte dem i koksbingen. Og støvskyen sto, lurer i dag på hvordan det gikk med hans lunger, for noe munnbind så jeg aldri. Det var mye vi ikke visste før.
VÅREN
Våren opprant med masse snø som smeltet, og vi bygget store demninger, som ofte dekket halve gata, før en enslig bil kom og laget hull. Så var det å tette igjen fortest mulig, så leken kunne fortsette. Når snøen forsvant hoppet vi paradis med kjettingstumper, som lå igjen etter bilene. Dette er også en del av barnekulturen som er forsvunnet, paradis hoppes fremdeles, men kjettingstumpene forsvant med vinterdekkenes inntreden. I gatene spilte vi også allverdens balleker, samt indianer og cowboy rundt hushjørner og portrom. Tror fremdeles jeg har en av mine lekepistoler et eller annet sted. ;)
SMÅBY I STORBYEN
Kampen, lik alle andre bydeler i Oslo den gang, var en småby i storbyen. Trikken gikk til sentrum, men man trengte ikke reise til byen, for bydelen var et eldorado av nærbutikker. Melkebutikker og kolonialbutikker var det omtrent i hvert kvartal, og i de få kvartaler fra Kampens park og ned til Nannestadbakken befant det seg flere isenkramforretninger, blomsterforretning, fiskeforretning, og for barn meget viktig, lekebutikker. Man hadde manufakturforretninger, bakerier og konditorier, slakterbutikker, skomaker og brenselutsalg, og flere tobakksforretninger, med tipping og masse snop. Lege befant seg i nærmiljøet, men tannlege kan jeg ikke huske var der. Jeg handlet snop hos Emma, en gammel dame som hadde tobakks- og godteriforretning i Bøgaten.
STALLEN I BRINKEN
Ved siden av huset med duehuset i hagen, lå det en stall i min spede barndom. Hestene gikk sommerstid i tjor på Ola Narr, der Tøyenbadet i dag ligger. Når de skulle hjem om kvelden ble de bare sluppet løs og kom galopperende gjennom Kampens park, forbi huset vårt og ned til stallen. De kjente jo veien selv, og trafikk fantes knapt den gangen. En gang, som 4-5 åring, kom jeg meg ikke unna i tide, og hesten steilte opp over meg. Har aldri blitt kvitt redselen for hester etter den tiden, det hjelper ikke å si til seg selv at de ikke er farlige, og at det er helt fornuftsstridig å være redd hester, selv inne i en bil hyperventilerer jeg dersom det kommer en hesteflokk. Det er jo et sjeldent syn i våre dager, men jeg har påtruffet det et par ganger på skogsbilveier her.
SKOLEN
Jeg gikk på Kampen skole, fra 1953 til 1960, sammen med rundt 900 andre barn. Dette var i en tid da blandingsklasser var et prøveekperiment, med en klasse som ble oppløst i 3. klasse. Overlærer og vaktmester bodde på skolen, og skoleplassen var bare asfalt, og alle barn spiste matpakken utendørs. Skolelege og skoletannlege hadde faste kontorer i skolen, og jeg fikk alltid magefølelse av lukten i den gangen hvor de kontorene lå.
Vi hadde bading på skolen, dusj var ned i kjelleren, husker jeg. Ikke så merkelig, for i de mange gamle husene var det sjelden innlagt bad, men kun en vask på kjøkkenet, og utedoer var det mange steder.
Jeg husker også skolefrokosten, som ble servert i spisesalen. Langbord på langbord med barn, som alle spiste brødskiver og knekkebrødskiver med brunost, og drakk melk av metallkrus. Melka smakte litt av tran, jeg har alltid lurt på om de blandet det i melka. Etterpå fikk vi gulrot eller et halvt eple.
De gamle skolene var kjempestore, med god plass. Kampen skole ble bygget i 1888, muligens var det ennå flere barn den gangen. Men det var ikke bare klasserommene som var store, det var også mange spesialrom, som teatersal, skikkelig skolekjøkken, hvor man virkelig lærte å lage mat og skikkelig husstell, gymsal både i eget bygg, for storskolen, og inne i skolen, for småskolen. Det var rom for sløyd, for håndarbeid og keramikk.
Vi gikk den gang på skolen i 7 år, folkeskolen het det. Stort sett var det 30 elever i hver klasse, med en lærer. Jeg husker vi startet med en ung, helt nyutdannet "frøken", som fulgte oss opp igjennom alle de 7 årene, og vi deltok i hennes liv også, med at hun giftet seg, fikk barn og bygget hus. Vi var utenfor kirken med blomster, fikk komme hjem og hilse på barnet, og komme på besøk i det nye huset.
PARKEN

Kampens park var et eldorado for seg, med skøyteis og lange sklier vinterstid, lekeapparater, som i dagens samfunn ville bli forbudt, og musikkpaviljong, hvor det ble holdt konserter, samt at det ble arrangert utendørs teaterforestillinger. Og på plenene laget vi skiløyper og skihopp vinterstid, samt store snøborger, hvor vi hadde snøballkamper. Og Ola Narr var også et eldorado vinterstid for barn. 
På bildet til venstre sees min venninne Solfrid og jeg, ca 3 år gamle, på datidens sykler. Og i bakgrunnen ser vi Grotta, plaskebassenget i den eldste delen av Kampen park.
17. MAI

Den gang trente vi i flere dager for å gå i 17. mai tog, man skulle gå 6 i bredden, og alle skulle gå i takt, og starte med samme bein. Fra 4. klasse fikk man gå i det ordentlige 17. mai toget. Vi startet fra skolen, gikk til Yongstorget, hvor vi ble stående i en evighet, fordi alle byens skoler skulle samles før ferden gikk videre gjennom byen, opp foran slottet og ble oppløst på St. Olavs plass, tror jeg, en seanse som varte fra kl. 9 om morgenen til kl. 2 om ettermiddagen. Sannelig ikke rart at man var ganske utslitt når kvelden kom. Men alle barn sang i 17. mai toget den gang, gjør de det i dag?
BYTURER

Av og til dro mamma og jeg til byen, på handleturer.  Da var det alltid å pynte seg, mamma i skreddersydd drakt (min far var dameskredder) med hatt og hansker, og jeg, stakkars barn, (men jeg visste jo ikke av annet) ble pyntet med skreddersydd kåpe, hatt, sommervanter og lakksko med hvite halvsokker.  Kanskje en av årsakene til at jeg så sjelden opptrer i dameantrekk i dag. Så gjorde vi byen, startet hos Gunnerius Pettersen (som det den gang het), så videre mot Kirkeristen, innom Johan O. Larsen (jeg kan ennå huske den gamle heisen der, med heisgutt) og en stofforretning, som lå ved siden av. Så en tur innom Glassmagasinet.  Deretter opp Grensen, hvor alle skoforretningene lå, ned Lille Grensen, hvor vi var innom Schultz (vesker og hansker) og tilbake nedover Karl Johans gate til vi kom til Kirkeristen igjen.  Der gikk trikken, og på hjemturen holdt jeg aldri lenger enn til Tøyen, så siste biten måtte vi alltid gå, for jeg ble bilsyk på trikker også den gangen.  Og så bar det innom Breidins konditori, hvor vi kjøpte med oss kaker og ferske sammensatt, en slags rundstykker, og så inn til Fiskebutikken, for å kjøpe med oss nylagede fiskeboller.  Og så var det å kose seg hjemme, slappe av og kikke på alle "røverkjøpene" vi hadde gjort.  Å spise ute, under turen, var noe vi bare gjorde på 17. mai så vidt jeg husker.

Maleriet, jeg har satt inn øverst på siden, har jeg funnet i Webshots. Jeg vet ikke hvem kunstneren er, men jeg kjenner igjen motivet, som jeg er ganske sikker på at forestiller "Kampen slott", som huset ble kalt. Det ligger like ved Kampens park, på fjellnabben som kneiser over Tøyen senter. Trebygningen ved siden av var Kampen prestegård, hvor prest Bastiansen bodde i min barndom. Det er far til arkitekten, som har stått for rehabiliteringen av den gamle bebyggelsen på Kampen. I forgrunnen ser vi bebyggelsen i Brinkensgate, hvor det skinner i vinduer på masse små trehus, jeg vet ikke om de er revet, eller om de fortsatt eksisterer. Så har vi den gamle fabrikkbebyggelsen i forgrunnen, langs Kjølberggaten og hjørnet av fasaden på Sparebankens filial i Hagegaten på 50-tallet skimtes i venstre side. Jeg selv kjente igjen motivet i samme øyeblikk jeg fikk se det på skjermen.

Kampen har mange av oss sett på filmlerretet, i Olsen-bandefilmene. Kroa, der Egon & Co. stadig stikker innom, ligger like ved Kampen kirke, og huset der Valborg med familie bor, ligger på hjørnet av Ullensakergaten og Brinkensgate, like bortenfor der trikkeholdeplassen lå i min barndom. En av filmene ble også spilt inn i Sørumsgaten 10, men da var jeg flyttet fra Kampen.